Vandringsrapporter

Snøen ligger i tjukkere lag enn noen kan huske, veiene er så smale at det er vanskelig å møte en småbil. Biler sitter fast, folk gasser, dytter og strever – og ikke minst fryser i åtte kuldegrader. Generelt er bilene mye bedre enn den gang vi var vant med snørike vintre her i byen, men kjørekunnskapen henger ikke med. Der fenomenal teknikk ikke kompenserer, står man fast – hvis det ikke var for natteravnene da! Vår bilpatrulje gjennom Groruddalen bød på hjelp til dytting av bil, mange biler. Tre mann med sterke rygger og solide støvler sto til disposisjon og fikk folk ut av holka og uføret.

Kjøpesentre og T-bane-stasjoner fra Grorud til Vestli ble besøkt. Ikke mange mennesker ute, men det vanket ungdom langs linja. Vi hadde hyggelige samtaler, så ikke noe som helst til fyll og spetakkel. Vi hadde hørt om ”natteravngutta i luka på Vestli” og tenkte å avlegge et besøk, men ingen var inne. I stedet fikk vi god kontakt med ungdom (barn) som oppholdt seg ved denne endestasjonen her på Grorudbanen – egentlig en liten bortgjemt perle – som minnet oss om en westernlandsby. De lave bygningene, Tattoo-shopen, to salooner og dilligensstasjonen og ikke minst cowboymotivene ga oss denne følelsen. Og med all snøen, tenkte vi også på Nome i Alaska, naturskjønt mellom Gjelleråsen og Røverkollen.

– Er ikke dere litt unge til å være ute så seint, sa jeg etterhvert. De nikket og var enige og sa de tenkte seg hjem nå. – Kan du kjøre oss hjem?, klarte den tøffeste å lire ut av seg, og imponerte hele gjengen som sto og hoppet og frydet seg og gjorde store smil og pressa fram ”please”, ”please”, samtidig. Jeg hadde håpet å få spørsmålet og sa, - ja klart det hopp inn”! Så åpnet vi breisida på bilen, fylte passasjerrommet fullt og vel så det. Etter anvisning fulgte vi edderkopptrådene i veinettet og avleverte alle og enhver. Den yngste var elleve og kommer nok til å fortelle, med stolthet, på skolen: Natteravnene kjørte meg hjem!

Nyttårsaften

Foto: Geir Hellum

For første gang vandret Natteravnene i Oslo sentrum på nyttårsaften, men det blir nok ikke den siste. Det var stort behov for edru voksen tilstedeværelse.

Julaften 2008 - Oslo sentrum

Foto og tekst: Geir Hellum, 27.12.08

Vi organiserte julaftenvandring som varte til annen juledag. Aldri har jeg hatt så mange meningsfulle samtaler, hørt om mer ulykke, kjørt så mange turer til legevakta og så mange kilometer med natteravnbilen.

Studietur til Stockholm

Foto og tekst: Geir Hellum, 16.12.08

Finnes det natteravner i Stockholm? Vi ønsket å finne ut om nabolandet i øst, det vi i sin tid fikk natteravnideen fra, fremdeles organiserer grupper, og om det fremdeles er behov for slik virksomhet.

Volden i Oslo øker, ihvertfall antall anmeldelser. Det drikkes og røres fremdeles – uansett hvor siviliserte vi er blitt. Politikere og forskere viser stadig til våre naboland og peker på bedre eller verre forhold. Når det gjelder skjenking og uteliv er Norge i særklasse; ikke mange andre land holder kranene åpne til det lysner av dag. Natteravnene er sterkt involvert, med tre biler, og kjører stadig berusede mennesker til legevakta for pumping.

Vi ønsket å vandre sammen med en stockholmsgruppe for å observere (ja som vi pleier) og lære. Forundersøkelser ble gjort, men vi klarte ikke å finne en søsterorganisasjon der borte. Ingen hos oss selv, ikke Erik Brekke, ikke Rikspolisstyrelsen, ikke Stockholmspolisen eller noen annen kunne gi oss en forbindelse. Helt på egenhånd bega vi oss derfor ut i gatene, ikledd norske natteravnvester og der fikk vi kontakt med søta bror og svenskefaan. Vi vandret gjennom forskjellige sentrumsområdene, store områder, delt opp med kanaler, og fikk forskjellige inntrykk. I Gamla stan fikk vi mest å gjøre – med turister som ikke fant frem til T-bane eller buss eller som ønsket 'restaurantrekommandering'.

Hva fikk vi så ut av studieturen? Det virker som om stockholmerne har skjønt at det er mulig å få kjøpt øl i morgen også: at ikke alt må drikkes i kveld. Og til slutt fant vi faktisk natteravnene, men det var dagen etter, på vei mot togstasjonen; organisasjonen heter Nattvandring og holder til på Sveavägen, ikke langt fra der Olof Palme ble drept, i sin tid. Det er 'Skandia forsikring og bank' og 'energiselskapet EON' som driver virksomheten. Vi var inne i resepsjonen og snakket med vaktene. Så får det heller bli nattevandring en annen gang.

Venner i regn og tåke

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 29.11.08

Vennevandringen var noe utenom det vanlige.Vi fikk se hvem våre natteravnkolleger omgås i andre sammenhenger, og vennene fikk se oss. Høytidelig invitasjon var utsendt lang tid i forveien. Vafler, Kong Haakon, nystrøkne duker og en flott innledning av vandringsansvarlig satte spiss på kvelden, for ikke å snakke om tilstedeværelsen av TV 2’s reportasjeteam.

Ute viste natta seg fra helt andre sider; regnet strømmet ned og flommet langs asfalten. Høyhæla sko, silkestrømper og våte sigaretter plasket og dampet. Publikum ble våte og kalde, og selv en garvet natteravn syntes det var utrivelig. Tre biler og fem vandrergrupper var ute i regn og tåke.

Siste lørdag i november er julebordtid; vi så pene voksne mennesker med dress og kjole, og andre med partyhatter og stjerner i blikket. I tillegg holdt ungdommen stand på sine favorittsteder. Et så mangfoldig byliv ga uttelling, både for natteravnene, vennene, TV-teamet, og ikke minst for festdeltakerne selv. Tenk å møte opp som gjest og få full omvisning på by’n av de mest erfarne by-flyerne som finnes!

Annen økt, etter nattmat, ga vandrerne nok et inntrykk av byens ansikt: lystig, pløsete, med fylleånde og tullprat. Natteravnpatruljene fikk vist seg fra sin beste side. Mange ble reddet fra drukningsdøden - alkohol, vanndammer, kaldt regn - og kjørt til legevakten for opptørking.

Håper vennene fortsatt er venner og at TV2 får kringkastet det vi driver med.

Korte timer

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 21.11.08

Vi møtes på kontoret ved halv ti-tiden, vi som skal ut å vandre i natta. Jeg ringer på nede, venter på bzzz-lyden i døra, svinger den opp og tar trappa opp til annen etasje i to fjerdedels takt – to trinn av gangen. En ukuelig optimisme kjennetegner en erfaren natteravn. Det er spennende å se hvem som sitter bak skranken og hvem som er møtt opp i kveld. Mye av gleden er å treffe de andre, og samtidig se om nye spennende mennesker er kommet. Jeg skriver meg inn i boka og hører taktfaste stempelslag på vandringskortet mitt.

Samtalen rundt kaffebordet dreier seg om utelivet på by’n, er julebordstemningen god? hvordan ter julebordgjestene seg? - er de trent på drikking og sene kvelder? Ja, slik er det hvert år, prognoser stilles, overslag gjøres. Den som har vært med tidligere, tar saken med knusende ro, og vet at det går stort sett bra. Men timene blir korte for noen og enhver.

Ved ti-tiden er alle som har tenkt å komme, kommet. To vandringsansvarlige har delt de 20 fremmøtte inn i grupper: seks grupper, to med bil, fire til fots. For å få regnestykket til å gå opp, må noen grupper ha tre og andre fire vandrere. Erfarne og nye i samme gruppe, piano og mezzoforte, forte og fortissimo sammen. Takt og tone er viktig. Jeg kommer på bil med tre andre.

Nattetimene går fort. Nattetimene er korte. Timer måles analogt og digitalt. Begge metoder gir samme svar. Fasiten er å sjekke ulike ur og se om de viser likt. Natteravntimer er annerledes og umulig å måle med klokker. Timene er alltid kortere i denne virkeligheten enn på instrumentet. Kombinasjonen: gruppa mi og publikum, gir to dimensjoner, jeg skal fungere i begge. Synergien gjør at tiden løper lett. Natteravning er medisin med halveringstid = en time blir en halv. Jeg liker meg godt i Natteravnene, og når jeg synes tiden går for fort, dobler jeg bare antall netter.

Forføyelig stemning og anstrøk av ironi

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 20.03.08

Mens vi går og diskuterer folk og fe, datamaskiner og om Craig Venter snart klarer å skape syntetisk liv, skrikes og hyles det så infernalsk at bakkekontakten spontant gjenopprettes. Men for å holde tråden; vi ønsker oss flere natteravnkollegaer og spekulerer på om DNA-forskeren finner kromosomet som fører til humanitær interesse og således gir oss nye vandrere. Ikke det at vi er for få akkurat nå, det ser ut til at påsken har hentet fjolls til fjells – unnskyld: folk, og latt Oslo være i fred, men ellers i året: kanskje konkurranseutsetting av faget er løsningen?

En guttegjeng, av videregående-skole-typen, krangler innbyrdes og pedagogen som skal passe på fyllik og sterkenils, har sin fulle hyre med å styre tredjemann, som også har sin mening. Gutta er varme i trøya, brøsthåra blåser mot nord i kald marsvind og en rødvinsdynka skjorte isner. De tre deiser mot et gigantisk butikkvindu så glasset får bus som storseilet på Windjammer, men sterkt som vevet stål fjærer det tilbake i takt med fotarbeid og overvekt. Sterkenils ruller og bretter seg til halvveis bar overkropp, tar av pannebåndet og ber meg passe på. Musklene er stinne av stoff og øynene ruller. Jeg står tjue centimeter fra og antyder bidrag til konfliktløsning. Bruker selvfølgelig ikke den tonen muntlig, pedagogprat funker ikke på skrått skutedekk, der snakkes det så mannskapet forstår, men her på trykk må det være en viss stil. Jeg foreslår heller ikke at de skal gå og ta seg en Cola og slappe av – da ville jeg mistet mer troverdighet. Med ironi og bevegelser med attersteg, overbeviser jeg om fysisk styrke og sier: en kødder ikke med sånne som deg! Men du ser så snill ut at jeg tror det skal mye til før det smeller. Øynenes rulling opphører, ei hånd fra beltehøyde stikker fort frem, fingrene er spredd, løfter seg til skulderhøyde og klapper meg kjærlig på ryggen.

Gutta er glad i hverandre tross alt. De havner i en real omfavnelse og traller videre mot neste pub. Vi er kvitt dem – om enn så lenge og kan gjenoppta den fruktbare diskusjonen om syntetisk liv og preferanser angående befruktning.

Påskeeggene hos Narvesen virker innbydende, vi gjør et unntak og kjøper hvert vårt.

Åttende mars og dagen derpå

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 09.03.08

Natta er bemerkelsesverdig rolig, lite folk på byen denne 8. mars – kvinnedagen. Valla, Youngstorget, taler og tog er som sunket i jorden, ingen av gatas langlårede diskoberter vitner om kvinnekamp. Ulønnede, likesinnede vandrere diskuterer jobb og likelønn mens drømmedamene danser foran øynene mine som sylfider fra det hinsidige – uten tanke for annet enn fri stilling. Fri til å kle seg som en vil, drikke som en vil og elske som en vil. Kvinner er greie mennesker å forholde seg til, enten klesdrakten er hjemmevevet bomull eller kjøpt i motebutikk, merket Cubus og Lagerfeldt. Menn er derimot mer kompliserte, særlig i ruspåvirket tilstand.

Borte i gata blir natteravngruppa stanset av en aggressiv trønder. Han er kastet ut fra puben og trakassert av dørvakta. Han hytter med neven, svinger langfingeren i lufta som en pistol og skriker: jeg skal skyte’n. Så klapper’n seg på låret, tramper militærstøvelen i bakken og skuddet fyres. Smellet høres nesten ut som et virkelig skudd, jeg søker dekning - verbal dekning som er natteravnenes fremste forsvarsvåpen og strategi. Først lyttende og undrende, så spørrende innspill. Godt han henvendte seg til oss, vi er eksperter på bråk og erklærer ingen andre enn eventuelt egne rekkers oppviglere krig. Et godt smil og interessert uttrykk løser de fleste konflikter. Jeg lytter mens mannen fortsetter å rase. Han vil føre oss til krigssonens kjerne, den harde asfalten utenfor stampuben. Vi følger etter, mens han gauler og svinger muskuløse armer. Mens vi står der og lytter til tordentalen kastes nok en bråkmaker på hue og ræva ut i nattens kulde. Ikke engang jakka får han med seg. Forferdelige folk disse dørvaktene, grensevakter mellom himmel og helvete.

Dagen glir over i 9-ende mars innen gemyttene roes og asfalten igjen kan legge seg flat og sløve seg i søvn. Kamper er kjempet, verbale, på tørre never og med blod i munnvikene. Natteravners skritt stilner, festfolk er slitne, kommer seg hjem. Mannskamp og kvinnefrigjøring betyr ikke så mye akkurat nå – godt det er søndag og hviledag dagen derpå. Så får vi heller bruke mandagen og neste uke til å finne ut mer om kvinner og menn, hvem som er hvem, om det svake og aggressive samkvem.

A hard Day’s Night

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 05.10.07

Arbeidsuka er over, lang og hard, opp halv sju, hjemme fem. Fredag intet unntak, sånn er det for de fleste av oss. Det er et driv over systemet, hverdager og helger farer av gårde, en jevn syklus. Jeg spiser middag, ser nyhetene og sovner som ei bikkje. Mobilen hvisker meg i øret, 'klokka er mye, opp og puss tenna, du skal på by’n i kveld'.

En time etter sitter jeg i møterommet hos Natteravnene, hilser på gamle travere og ferske fjes, tjue er vi i kveld. Jeg liker meg her, er glad i denne gjengen, virksomheten og kaffen. Ikke bare fordi vi gjør en positiv innsats for samfunnet, men også fordi dette er sosialt og hyggelig. Natteravning er mange positive og gøyale samtaler, lite slåssing og blod. Samholdet betyr mye og denne formen for å fly på byen er lystbetont.

Fem grupper fylles, to biler og tre vandrende. Innleid ekstrabil, ny ordning, da rekker vi over enda større områder og kan kjøre flere til Legevakta, hvis slikt trengs. Gruppa mi strammer skolissene og dreier ut døra, til venstre mot Youngstorget, forbi brannstasjonen og opp Ullevålsveien. Så skjærer vi til nedover mot det nye litteraturhuset i Wergelandsveien som har åpningsfest i kveld, 1200 inviterte gjester. Regner ikke med bråk, forfattere utøver sin vold på tastaturet eller med kvass blyant, risser inn raseri på ark. Faktisk er det en smule nysgjerrighet som driver oss i denne retning, hørt om seremonien på nyhetene, dette er landets første i sitt slag. Lokalene er fremdeles fulle ser vi gjennom vinduene, noen enslige står utenfor og blåser røyksignaler. Myten om at journalister og forfattere røyker opprettholdes. Tvers over gata ligger Edderkoppen, vi passerer og smiler til Juster og kafeen hans og gleder oss til annonsert Ylvis-show i desember.

Så går ferden rundt slottet og i gatene bak. Intet å melde, rolig strøk. Natteravnene var der da det ikke skjedde, mumler vi og vandrer videre. Nasjonaltheatret rundes, mørke kroker og forlatte benker sveipes med ravneblikk. Vi diskuterer teaterstykker og skulle gjerne sett Erasmus Montanus, det får bli en annen kveld. Nedover Karl Johan. Her er det mer liv, men ikke overvettes, oslonatta er sindig. God temperatur også, fem grader, akkurat nok for flagrende, tynnkledde kvinner svermende i flokker utenfor serveringssteder.

Vi havner opp i lokal krangel, en ung mann er misfornøyd med det meste i livet, ikke greid studiene, dårlige foreldre, millionlån, jobber 72 timer i uka og bor i leilighet sammen med en annen fyr som han ikke vet hvor er og som har nøklene til inngangsdøra. Mannens mobiltelefon er tom - for strøm eller abonnement kommer ikke klart frem - han vil låne tellerskritt av oss. Natta er ennå ung, det er ikke langt dit han bor, vi anbefaler spasertur. Dette faller ikke i smak, og spøkelset er i gang, vår skrekk, innestengte demoniske krefter. Andre kommer til, blander seg inn, og vi er vitner til heftige utfall og friske gloser. Klart man har behov for å rase ut når livet er kjipt. Utventileringen ser ut til å virke, og mannlige håndtrykk og klemmer utveksles, Natteravnene får også.

På Egertorvet blir vi tilbudt kaffe på restaurant av en ung mann som ønsker å gi oss en påskjønnelse. Vi takket høflig nei, ingen har lyst på kaffe, og vi vil videre. En annen mann mener vi er på feil sted, ingen barn her på Egertorvet, sier han, 'gå nedover mot Skippergata, der er det mye dritt'. Ikke vanskelig for oss å gjøre oss enige med ham og følge oppfordringen, vi skal jo i den retningen. Godt når alle blir fornøyde. Verken Skippergata eller andre gater i sørlige by er overbefolket eller lider; null krangel, sår og spy. Vi tar en rolig runde gjennom Sentralbanestasjonen og dreier inn mot kontoret og spisesalen for tomatsuppe med eggebåter - og ferske speltboller, som Lars har bakt. Speltmelet sørger for jevnere blodsukkerkurve sier han, 'dere er spreke og våkne lenger'.

Multikulturell aften

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 20.04.07

Kvelden er ung og føttene rastløse - vi møtes litt over ni, fredag 20. april. Usedvanlig mange spenstige ungdommer ankommer lokalene - Rønningen folkehøgskole, med global- og internasjonal linje, har 'Voluntary Week' og skal gjøre 'A One Night Stand' hos Natteravnene i Oslo.

Mens de vandringsansvarlige sitter bak skranken og febrilsk fordeler mange vandrere pr gruppeleder, ankommer politiet, Grønland, for å informere om status i staden og tipse om steder vi bør spasere til. Lite å melde; 'vær obs på ensom mann i bil'- karakteristikk blir gitt. Et fakkeltog i forbindelse med Kadrasaken er på vei fra Grønland, for å bevege seg mot Grünerløkka, akkurat nå, ved ti-tiden, får vi også vite. Natteravnene skulle gjerne flankert, hadde vi visst om arrangementet tidligere.

Panikken i resepsjonen avtar, kara med kommandoen trer frem og deler inn i grupper, fem i hver, erfarne ledere får med seg studentene. Det kommuniseres på engelsk og norsk. Genialt å være med på vandring, her har de 40 Rønningen-elevene mulighet til å få oversikt over byen, solid informasjon om hovedstaden på godt og vondt, guiding til kjente gater og bygninger. Oppegående gruppeledere tar slike utfordringer på strak arm.

Mellom øktene gir daglig leder Lars Norbom en kort briefing, med Power Point og det hele, om organisasjonens oppbygging og hvordan det arbeides. Det noteres og memoreres flittig, kvelden munner ut i essayskriving om frivillig arbeid. Hjemmehørende i Bangladesh eller på Madagaskar uttrykker at forskjellene fra hjemlandet er store. Selv om Oslo er blitt en internasjonal hovedstad føles den trygg og oversiktlig, - 'kunne ikke gått alene ute der jeg kommer fra'. Suppe og mengder med vafler fortæres i pausen, etter foredraget. Så er det ut på ny, siste økta, halv to til halv fire. På med skjerf og lue, sparke liv i møre legger.

Restaurantkøene er glisne og gatene rolige, natten er kald, svart og hufsete, kanskje temperaturer ned mot null, få mennesker frister utelivet. De vi treffer er likevel overstrømmende og gode klemmer vanker, kanskje er det det multikulturelle og mangfoldet i gruppene, denne kvelden, som elskes. Oppdatert restaurantliste fra Tor fungerer godt, det henvises i øst og vest, folk spør etter veien til Nomaden og Little India. Godt å ha med vandrere fra Madagaskar og Bangladesh som kan tipse om afrikanske og orientalske spise- og drikkevaner. En av de siste vi møter er distriktspolitikeren, på nattlig se- og tenkerunde, han skal stemme over forbud mot kjøp av seksuelle tjenester på Arbeiderpartiets landsmøte og er svært interessert i Natteravnenes mening. Den får han: 'vi er til for alle byens mennesker, uansett rase eller tilstand og jobber ufortrødent videre, på gateplan.'

Er natten skygger lengre enn lovens arm?

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 31.03.07

Veitrafïkkmeldingene har i to dager meldt trafikkavvikling og bilkøer, med takbokser og ski, langs riksveier mot påskefjellet. Skulle en tro journalister og informasjonsmedarbeidere rett, er byens innbyggertall halvert og bilparken betydelig redusert. Stor er derfor spenningen før nattens vandring. Er det folk igjen til å gå – og er det noen å passe på?

Kontoret fylles med folk, mot klokka ti, natt til søndag er vi nok ravner til å fylle seks grupper. Politikvinner ankommer og informerer om forholdene i byen og konkluderer: 'alt er rolig, ingen kjente arrangementer som vil medføre opphoping av folk'. Politiet er våre nærmeste allierte når vi møter situasjoner vi ikke håndterer bare ved nærvær. Ellers overgår natteravnens tålmodighet politiets, langt ut i fingerspissene. Pressen skriker etter mer synlig politi i gatene og åtti ubesatte stillinger, men de er aldri langt unna når vi kaller. Om Oslos problem er for mange skjenkesteder eller for lite håndheving av loven, bryr en ekte natteravn seg ikke om når det spaseres i gatene. Vi tar ethvert menneske alvorlig og håndterer ulike situasjoner på strak arm. Numre som 110, 112 og 113 kan vi utenat.

Ute på by’n konstateres straks, 'her er det fullt av folk, jo! – neste syttendemai-stemning', slik en i gruppa uttaler seg. Godt vi stiller med prima grupper. 'Når katten er borte danser musene på bordet', sier en annen, og utdyper med at foreldregenerasjonen er på påskehytta og ungdommen er etterlatt hjemme. Således mulig å komme seint hjem og slippe promillekontroll i soveromsdøra. Denne deilige ettervinternatten er ungdommens; spontanitet, virilitet og dansing på fortauene bekrefter teorien, i tillegg tomme ølflasker pent plassert langs husvegger eller slengt i rennesteinen. Derfra gir de sin hule sang i vinden, 'redd meg fra knusedøden'. Flinke natteravner plukker og kaster, byens selvoppnevnte flaskeryddere samler så i poser og panter. En klirrende kjedereaksjon. Tomgodset blir vasket og bryggeriet fyller nytt helgedrikk; et evig kretsløp, kun brutt av brekk. En politibil kommer opp på siden vår og bråstopper, de er på jakt etter to typer. Vi får hastig karakteristikk og lover å skjerpe ravneblikket. Ser intet mistenkelig, men får senere vite at lovens håndhevere fant skumle skygger i natten og arresterte de mistenkte.

Pausen kvart på ett byr på sterk og god tomatsuppe med makaroni og eggebåter. Så mesker vi oss med wienerbrød og kaffe. Hvilen og suppen mellom øktene er alltid et høydepunkt. Historier og erfaringer utveksles, strategier for sene timer legges. Noen går hjem for å sove, mens de fleste fortsetter; gruppene omstokkes slik at ingen blir gående ensomme. En gruppe skal bestå av tre, fire eller fem deltakere.

Andre økt fører til Torshov, Egertorvet og Trafikanten, via parker, gangveier og streder. Fra SüdØst restaurant, ved Akerselva, følger vi en kvinne hjem, hun er engstelig, men syntes det er for galt å holde seg hjemme og planla å passe oss opp, spørre om følge hjem. Vi vil være til nytte og følger deg gjerne til døren, så sant du bor i distriktet. På retur kommer vi midt opp i en slåsskamp. Det ser skummelt ut og tanken på at politiassistanse er nær. På betryggende avstand observeres og vurderes. Nå er det gjerne slik at basketak og krangel avtar ved Natteravnenes nærvær, så også denne gang. Knuffing og verbal blussing fortsetter likevel, og faren for nye flammer gjør at vi kikker etter politi. Før telefonen er i hånda er de i gaten og stopper på kommando. Konflikten opphører - definitivt. Kranglefantene blir venner og klemmer hverandre hjertelig før de igjen setter kurs mot barkrakkene. 'Sånn er disse gutta hver helg', sier dørvakten.

Telleverket slutter på 17 569 skritt når refleksvesten henges tilbake i stativet, ikke nattens rekord, andre er oppe i rundt 19 000. Nå er ikke vandringen ment som maraton eller konkurranse, men for deg som i tillegg til natteravning ønsker treningseffekt, og ikke har klart dine tilmålte skritt på jobb, er telleverket godt å ha. Denne aller siste dagen i mars er glidd over i april, det lysner snart av dag. Får se hva morgenavisene bringer, det er 1. april.

God påske til alle byens borgere!

Fantomtegninger og dunkle parker

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 23.03.07

Fantomtegninger henger i resepsjonen når fredagens nattevandrere møter opp kvinne- og mannsterke for å innta byens gater og utearealer. Situasjonen er spesiell, etter alle voldtektene den siste tiden, vi har utvidet vårt virkefelt, helt opp mot Carl Berners plass - oslofolk skal føle seg trygge!

Kvelden starter som vanlig med stimulerende kaffe og energirike marsipankuler, hyggelige samtaler med kjente travere og nyankomne. Gruppeledere hilser og orienterer, så inndeles gjengen i grupper, tre og tre, på med refleksvester og ut på by’n! Trangt i gangen når alle skal på med vinterjakker og skjerf samtidig, klimaet er mildere nå i slutten av mars, våren fornemmes i lufta, men natta er likevel lang og bygatene trekkfulle.

Gruppe 9.3 stryker først ut kontordøra, tar til venstre mot lyskrysset i Storgata og følger trikkeskinnene nordover. Området på den andre siden av Akerselva skal rutes opp og gjennomtraves de neste timer. Oppover Thorvald Meyersgate: mange populære utesteder og travel trafikk hele natta, her fester og bor folk, en livlig del av Oslo. Sofienbergparken og andre grønne oaser er nattsvarte og dunkle, ingen refleksjon i de tre vestene, bare i vandrernes meninger om utvikling og styre og stell. Politikere vil kriminalisere horekunder, 'hva mener du om det?'. Natteravnene som organisasjon er politisk uavhengig, men det hender praten går oss i mellom, i all vennskapelighet, vi er engasjerte folk! Men publikum får sjelden vite hva vi personlig mener, utad er vi nøytrale som natten. Radiokommunikasjonen og lommelykta har friske batterier, førstehjelpsveska ferske plastre og trioen friskt mot. Det ryker når vi prater, ikke av engasjement, men av fysiske årsaker, noe med luftfuktighet og temperatur. Underveis treffer vi ei ung dame med småhund i band. Hun smiler og ler og sier hei så flott at jeg traff dere, synes det er litt mørkt og guffent. Ja hei på dere! sier vi, skal vi følge dere rundt kvartalet så bikkja får gjort sitt? Småttisen snerrer barskt og lar seg ikke pille på nesa når en av oss bøyer seg ned og vil klappe.

Vi tar inn Conradis gate, kommer opp til parken, går gjennom den og så tråler vi gatene på kryss og tvers, opp til Freia over Dælenenga og vestover mot elva, nedover igjen. Så treffer vi en annen ung dame som har vært på fest med samboeren, men går ensom hjem, han skulle på nachspiel og leverte nøklene til leiligheten og ba henne varme senga. For å slippe de mørkeste gatene tenker hun å ta en svær omvei, lurt, men vi foreslår trygt følge og loser henne helt til døra. Venter til hun er vel innenfor, ser et takknemlig vink og stort smil, så vandrer vi videre i svarte natten.

Aksjon Grønland og Grünerløkka

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 06.03.07

Oslobeboere er preget av siste tids overfallsangrep og voldtektssaker. Media refererer hendelsene daglig, fjernsynssendinger viser fantomtegninger av farlige menn. Rettspsykiatere og andre fagfolk uttaler seg på radio; hva kjennetegner gjerningsmennene, hvem er de, hvor kommer de fra og eventuell smitteeffekt. Ingen gir skikkelige svar, det finnes ikke forskningsrapporter som hjelper, i stedet holder byens engstelige kvinner seg innendørs etter mørkets frembrudd, følges hjem av kjæresten eller frekventerer kampsportkurs. Byens menn stigmatiseres - eller viser solidaritet ved å velge annen rute hvis det merkes enslig spaserende kvinnes utrygge flyktige blikk og raske gange noen meter foran. Men enhver borger kan bidra til å gjøre situasjonen lettere.

Natteravnene tar ansvar og stilte med økt frivillig mannskap denne helgen. To biler og to fotgrupper dekket områder vi vanligvis ikke viser oss i: fra Grünerløkka til Sagene, fra Grønland til Sandaker, innebefattet stille gater som ruter opp disse bydelene. Hovedgatene her teller utallige utesteder og livlig menneskemylder; hyggelig er det oppover Markveien og parallellene! I tverrgatene ligger maleriske bygårder på rekke og rad, men er trange i mørket, med skyggefulle portrom, gedigne dører med vanskelige låser, knirkende hengsler og skjulte øyne i nakken. Ikke alltid like hyggelig å skjelvende famle etter nøkkelen, se seg skremt bakover og haste inn.

Folk kommenterte positivt og vinket fornøyd til natteravngruppene: 'dere gjør en flott jobb', 'takk for at dere er her om natten'. Spaserende var stort sett i følge, men enkelte enslige damer ble observert på hastig ferd hjemover etter natteliv i sentrum. Oslo er ikke byen med det store hjerte for tissetrengte, men faktisk er det bygget lekkert toalett i Sofienbergparken! To kvinner var svært glade for natteravnenes stopp utenfor, mens de gjorde sitt fornødne innenfor. 'Hadde ikke turt å tisse her uten dere', var beskjeden. Vi fulgte dem et stykke videre på vei og vinket kvinnene opp Trondheimsveien i retning Carl Berners plass og bopel. Så vandret gruppa nedover mot legevakta og opp Thorvald Meyers gate. Trikkene hadde sluttet å trafikkere, og mennesker myldret på fortauene.

Dagsrevyen var med fredagsnatta og laget et flott innslag som ble vist på TV lørdag. Tusen takk til alle som stilte opp denne utvidede natteravnhelgen. Ulønnet arbeid er det, men bedre honnør enn folks fornøydhet er vanskelig å vinne. Og mars er kvinnenes måned – alle fortjener å føle trygghet!

Stille natt

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 24.02.07

Ny statue i Slottsparken. Isborger og kunstbelysning i forbindelse med kongens 70-års dag. Er det Märta tro? Har hun gode sko? Vi natteravner tenker kanskje for mye på skotøy.

En veldig stille natt, det er vinterferie og byens borgere og utelivsgjester er i Hemsedal og i snøen, på fjellet, kanskje i Syden, i byen er de i hvert fall ikke. Det hotteste ungdomsstedet er stengt, heller ikke høy partyfaktor rundt forbi. Snødrev i lufta og kaldt, et par minusgrader, surt. Skiløpere observeres foran Stortinget, men gir opp salta snøføre og praier sykkeldrosje. Farkosten er ikke utstyrt med stativ for ski, de holdes mellom beina sammen med sekker og staver, dump lyd av sykkeldekk og kilo.

Vandrerne er trøtte og slitne, ikke mye prat i pausen på kontoret. Betasuppe og pølser, sunn gulrotkake etterpå – og sveler. Så bærer det ut, andre økt, to timer igjen til hjemreise og senga. Fremdeles stille natt. Vi treffer likevel folk - og på en rolig fin måte, samtaler, rørende, sørgelige, håndtrykk og takk og vinking. Det er godt å være natteravn, støtte mennesker som er i byen, alene, kunne kanskje tenkt seg å være et annet sted, med familie, venner. Verst var den med mannen som hadde mistet sine to nærmeste familiemedlemmer. Natteravnene bruker tid på sånt, samtaler betyr ofte mer enn skritt.

Ei sammensatt februarnatt

Foto og tekst: Geir Hellum, Oslo, 05.02.07

Tre blide ravner og en lattermild fotograf (ravn det også). En liten pust i bakken og bedømming av massiv tresofa i avgangshallen til flytoget. Ingen rakk å sitte lenge nok til å få tresmak, vi er fotfolk med træler under beina, ikke i rompa! Fem minutter senere fikk vi den store skrekken, et selvskadingsforsøk. Godt det finnes natteravner.

Ellers hadde vi en meget bra februarnatt, byens utelivsgjester og tilreisende var i godt humør og vi fikk gleden av å bidra med lommetørklær, veianvisninger og nattbussanbefalinger. Den bilene damen som sveivet ned ruten og spurte etter veien til hotellet sitt var bare en av de fornøyde oppdragsgiverne. Hun kom utenbys fra, kjørte seg bort i byens forstokkede og humpete gater, og oppdaget gledesstrålende vår patrulje. Gruppens fire medlemmer tenkte så det knaket og himlet med øynene uten å komme på koordinat for hotellets beliggenhet. Oppkall til de andre gruppene ble straks replisert med gatenavn og nummer. Kvinnen ble anvist trygg parkeringsplass og gange helt frem.